Båtjuss og båtliv

Her er historien om en båtselger som ble dømt til å betale kr 337 000 til kjøperen, fordi han hadde fortiet viktige opplysninger om motoren i båten. Motoren hadde tidligere vært druknet, og så overhalt, men den havarerte i kjøpers eiertid.

Båtadvokaten representerte kjøperen i saken, som vant frem med alle sine krav. Selgeren fikk kraftig kritikk av tingretten. Dommen er et varsku til alle som selger brukt: Gi riktige og dekkende opplysninger, ellers møter man ubehagelige konsekvenser.

Båten var en 1995-modell Windy med Volvo Penta KAD 43, som ble solgt for kr 715 000 via båtmegler. Kjøpet var derfor et forbrukerkjøp, men de noe mer «kjøpervennlige» regler om mangelsbedømmelse som da gjelder, hadde neppe betydning for resultatet i saken.

Ved kjøpet opplyste selgeren at motoren var en 2000-modell med 300 gangtimer, montert i båten av et merkeverksted ett år før kjøpet. Men etter vinteropplag begynte motoren å gå dårlig, og verksted engasjert av kjøper gjorde omfattende feilsøkning på alle tenkelige årsaker. Feilen viste seg umulig å finne. Som siste alternativ ble dieselpumpen overhalt og justert. Da den var montert tilbake, havarerte motoren -- straks båten kom i plan.

Da verkstedet deretter skrudde fra hverandre motoren, fant de at den manglet underspylingsdyser for stempelkjøling. Dette er tynne, små dyser som spyler olje fra et punkt like over veivakselen, og opp i en kjølekanal på undersiden av stempelet. Den høye ytelse som tas ut av Volvo Penta KAD 43 (230 hk) medfører svært høy forbrenningstemperatur. Uten oljekjøling vil stempeltoppen overopphete under høy belastning, og motoren vil havarere ved varmskjæring. Dette er «folkelig kjent», tillike med de mange historier om havarier på Volvo Penta KAD42 og KAD 43 der dysene har gått tett på grunn av avleiringer -- en del av disse har vi håndtert som reklamasjonssaker.

Selgeren argumenterte for at det som hadde skjedd, ikke var fysisk mulig. Han hevdet at det var umulig at dysene manglet, fordi motoren hadde fungert i 300 timer etter overhalingen. Underforstått, at kjøpers verksted løy om sine funn ved demonteringen. Hvilket er en noe spenstig argumentasjon, når den kun bygges på teoretiske slutninger i motsetning til empiriske fakta.

Det  interessante spørsmål var dette: Hvis det er slik at en Volvo Penta KAD 43 vil havarere hvis den ikke har underspylingsdyser, hvordan kunne denne motoren ha fungert uten? Alle teoretiske utlegninger om at motorer i KAD 42/43-serien nødvendigvis vil havarere uten underspylingsdyser, måtte jo settes til side i alle fall for denne ene motorens vedkommende. Hvordan kunne det forklares?

Svaret fant vi ved logiske slutninger, bygget på faktakunnskap og fagkunnskap om motorteknikk.

Mekanikeren som hadde overhalt motoren etter drukningen, fortalte at han ikke hadde gjort noe med drivstoffsystemet. Motoren havarerte med en gang dieselpumpen ble nyoverhalt og riktig justert. I tillegg var det spor av vann i dieselpumpen. Det kunne da sluttes at dieselpumpen som følge av skader eller feiljustering, ikke ga motoren nok drivstoff til å få forbrenningstemperaturen så høy at dysenes funksjon var kritisk. Deler som var byttet under overhalingen av dieselpumpen, viste at røykbegrenseren sannsynligvis hadde hengt seg opp i «stengt» posisjon. Dette kunne ha vært nok til at motoren gikk med så redusert effekt, at den kunne overleve uten underspylingsdyser.

Retten tok ikke direkte stilling til denne årsaksteorien, og løste i stedet mangelsbedømmelsen på en meget elegant måte:

Dersom det er riktig, slik [selgeren] har anført, at det uansett ikke vil være mulig å kjøre motoren mer enn i svært kort tid uten underspylingsdysene på plass, utelukker dette at [mekanikeren] ikke remonterte disse da han satte sammen motoren. Dersom det på den annen  side, slik [kjøperen] har anført, var mulig å kjøre motoren i lengre tid uten underspylingsdysene så lenge motoren ikke kunne gi full effekt, taler dette for at [mekanikeren] ikke remonterte dysene. I den situasjon at det foreligger opplysningsvikt fra saksøkte om at motoren har vært under vann med etterfølgende demontering og sammensetting, må han ha tvilsrisikoen for dette spørsmålet. [...] På denne bakgrunn legger retten til grunn at motoren manglet underspylingsdyser da [kjøperen] kjøpte båten og at denne derfor var i klart dårligere stand enn han hadde grunn til å forvente på bakgrunn av forbeholdet, kjøpesummens størrelse og forholdene ellers. Det foreligger etter dette [...] en mangel ved kjøpsgjenstanden [...]

Selgerens opptreden ved kjøpet blir her brukt mot ham. Ettersom han hadde opptrådt illojalt og holdt tilbake opplysninger, ga retten ham risikoen for tvil mht om det var eller ikke var montert underspylingsdyser på den aktuelle KAD 43. Når han selv skapte problemet ved å holde tilbake opplysninger, måtte han altså selv bære risikoen for hva som lot seg «bevise». Dette er meget god folkeoppdragelse fra rettens side, og et sjeldent klart eksempel på grensesetting overfor illojale selgere.

Enhver som skulle ønske å justere på opplysninger ved salg, og «oversminke bruden», bør bite seg merke i dette.

Selgeren forklarte at han hadde levert fra seg dokumentasjon for opplysninger om motorens historikk til kjøperen. Det var teknisk sett riktig. En kjøpekontrakt vedrørende KAD 43-motoren ble nemlig etter hvert funnet av kjøper, innimellom bruksanvisninger og annet som selger hadde lagt fra seg i båten etter avtaleslutningen.  I og med at disse opplysninger manglet før kjøpet, forelå det mangel mht at motoren hadde vært druknet, samt  gangtiden -- som var underopplyst med 350 timer.

Spørsmålet var bare om kjøperen hadde reklamert i tide. Hadde han ikke det, ville han ha tapt all rett.

Kjøperen hevdet at kontrakten ikke ble funnet i papirene før etter at motoren havarerte. Selgeren hevdet at kontrakten burde ha vært «oppdaget» av kjøper mye tidligere, slik at reklamasjonen derfor var for sent fremsatt. Dette betydde imidlertid ingenting -- for retten kom til at det ikke løp noen reklamasjonsfrist overhodet.

Retten skrev bl a dette:

Etter bevisførselen legger retten til grunn at [kjøperen] ikke var kjent med innholdet i motorkontrakten hverken ved kjøpet, og som er det avgjørende tidspunkt for mangelvurderingen, eller senere, ved overleveringstidspunktet. Ved kjøpet unnlot således selger å opplyse om at motoren hadde vært under vann i 2007 og om hvilke reparasjoner som hadde vært utført i den forbindelse [...]

[Selgeren] har forklart at båtmarkedet hadde "stupt" og at han derfor valgte å selge båten gjennom en båtmegler. Retten finner at [selgeren] åpenbart var klar over at det i et fallende marked ville bli svært vanskelig å selge og i hvert fall betydelig prisdempende, dersom det ble gitt fullstendig og korrekt informasjon om båten. Retten legger derfor til grunn at han bevisst har unnlatt å gi opplysninger om at motoren hadde vært under vann og om motorens historikk for øvrig. Dette forhold er sterkt klanderverdig og i strid med redelighet og god tro. Det løper derfor i dette tilfelle ikke noen reklamasjonsfrist for kjøper, jf. F § 27 fjerde ledd annet punktum. Retten finner likevel grunn til å nevne at opplysningene i saken klart tyder på at det er reklamert tidsnok og at det uansett ikke kan stilles strenge beviskravfor dette når det tas i betraktning at selger hadde tilbakeholdt opplysningene om at motoren hadde vært under vann og hadde gitt uriktige opplysninger om gangtid.

Retten tar her et kraftig oppgjør med selgerens opplysningspolitikk. Forsøket på underopplysning og på å «smugle inn» kontrakten blant andre papirer falt på steingrunn, og fikk betegnelsen «sterkt klanderverdig» som i rettens diplomatiske språkdrakt er drepende kritikk. Det retten egentlig har formulert, med litt andre ord, er at selgeren opptrådte svikaktig/bedragersk.

På liknende måte som ved mangelsbedømmelsen justerer retten på kravet til bevis -- her for rettidig reklamasjon -- av den grunn at selger hadde holdt tilbake og gitt uriktige opplysninger. Rettens poeng her er at den selger som skjuler fakta, ikke har mye rett til å klage over at det tar lang tid før kjøperen finner ut av de skjulte fakta. Dette faller i samme kategori som utvidelse av lengden på den relative reklamasjonsfrist når selger har utvist simpel uaktsomhet, se denne artikkelen.

Tingretten påla selgeren å erstatte alle kjøperens kostnader til feilsøking og reparasjon av motoren. Erstatningen var på ca kr 170 000. Med tillegg av tilkjente sakskostnader og renter kom totalbeløpet opp i kr 337 000. Man kan spørre seg om den prisreduksjon selgeren kunne ventet seg hvis han hadde gitt riktige opplysninger, hadde blitt større eller mindre enn dette ...

Det finnes -- dessverre -- nok av dommer om kjøpstilfeller der selgere har sluppet unna med underopplysning og illojal tildekning av negative egenskaper. Ofte kan man undres over hva domstolene tillater, og hva de lar lar selgere slippe unna med. Denne dommen fra Nordhordland Tingrett er et sjeldent eksempel på en streng og klargjørende betraktningsmåte.

Bruktbåtselgere som kunne ønske seg å skjønnmale eller omgå sannheten  for å få solgt eller for å få bedre pris, bør frykte for at dette innvarsler en velkommen trend -- i retning av at uærlighet og uredelighet ikke lenger er veien å gå.