Kjøpers forkunnskap
Kjøperen kan selvsagt ikke reklamere over noe han kjente til da kjøpekontrakten ble inngått. Forhold som er eller som burde ha vært oppdaget ved den besiktigelse som faktisk er foretatt, eller forhold som er opplyst til kjøperen, er ikke mangler i lovens forstand. Dette gjelder uansett hvor kjøperen har fått opplysninger fra - selger, megler eller andre involverte.
At kjøpers kunnskap medfører at et gitt forhold ikke blir en mangel, er kan hende en selvfølgelighet; men det er min erfaring at mange ikke forstår betydningen av sin egen kunnskap og derfor ikke tar så nøye de tegn man eventuelt ser som kan ha sammenheng med skjulte feil eller som kan være tegn til begynnelsen på en dyr opplevelse. Det er derfor viktig å ikke fare med harelabb over båten ved besiktigelse. Den skuffelse man måtte føle dersom man blir usikker og ikke kjøper er for ingenting å regne mot den nedtur det er å oppdage alvorlige mangler og falle igjennom fordi man allerede ved befaringen burde ha oppdaget forholdet.
Det vil alltid lønne seg å foreta en grundig undersøkelse av båten før kjøp. Da får kjøperen et riktig grunnlag for sin beslutning om kjøp, og han får bedre sikkerhet for at båten svarer til forventningene. Men det er viktig at man er nøktern -- det er lett å gå i en form for «bekreftelsesfelle» hvis man bare leter etter forhold som bekrefter og støtter kjøpelysten man føler.
Kjøpers forundersøkelse behøver ikke å innrettes mot å avsløre uriktigheter i selgers opplysninger om båten. Selgers opplysninger skal alltid stemme og hvorvidt kjøperen søker å bekrefte disse ved egne undersøkelser eller ikke, har ingen betydning for mangelsvurderingen. Det er en myte at kjøper har «undersøkelsesplikt». Myten er dessuten avlivet i dette innlegget.
Hvis man som kjøper er i erkjennelse av at man ikke er særlig kyndig eller allvitende om båt, kan det være en god ide å gjøre dette klart for selger. Hvis selgeren er kjent med at det er begrensninger på kjøpers kompetansenivå, vil det kunne få betydning for hvordan selgers opplysningspolitikk vurderes dersom det skulle bli tvist. Men straks viktigere: De fleste selgere vil være lojale og dermed, med en slik opplysning, forsikre seg bedre om at den potensielle kjøperen får alle relevante opplysninger.
Dersom kjøper har en «båt-sakkyndig» med seg som hjelper, vil selgeren ofte -- når tvist har oppstått -- legge stor vekt på den sakkyndige bistanden. Det vil da være om å gjøre å få det til å bli slik at den «sakkyndige» burde ha oppdaget en rekke feil, allerede ut fra sin «faglige kompetanse». Her er det et poeng å enten benytte en god båt-takstmann som har et betalt oppdrag, eller ellers å ikke bruke bekjente som «sakkyndig» men heller presisere til selgeren at det ikke er en sakkyndig man har med men bare et sett ekstra øyne.
Selgers opplysningsplikt
Kjøpsloven angir at det på tross av «som den er»-vilkåret foreligger en mangel når «tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren har gitt om tingen, dens egenskaper eller bruk» når disse opplysningene kan antas å ha innvirket på kjøpet. Det betyr at når selgeren har gitt konkrete opplysninger - ikke løst, «uforbindende skryt» - så har han ansvaret for at disse opplysningene er riktige. Sier selgeren at motoren er kjørt 800 timer, så er det en mangel hvis den er kjørt lengre, så lenge avviket ikke er ubetydelig. Opplyser han at motoren er overhalt, så skal den også være det. Hvis selgeren opplyser at båten er en 2002-modell mens den i virkeligheten er en 1992-modell, er også det en mangel. Vi kan i denne forbindelse si at selgeren hefter for og har ansvaret for at de opplysninger han positivt gir, er riktige.
Det spiller ingen rolle om selger er «i god tro» dvs. ikke kan bebreides for å ha gitt feil opplysning. Ansvaret er helt objektivt. Det er nok at selger rent faktisk har gitt en opplysning som viser seg å være uriktig. Av denne grunn kan det være fornuftig å ta forbehold når man gir opplysninger f.eks. om gangtid, servicehistorikk o.l. -- det kan sies så enkelt som «ihht. timeteller»; «iflg tidligere eier» el.l.
Likeledes angir loven at det foreligger en mangel når selgeren har unnlatt å opplyse om vesentlige forhold ved tingen «som han måtte kjenne til». Altså kan selgeren ikke ansvarsfritt unnlate å gi opplysninger når han kjenner til at båten har en mangel, eller når han måtte vite det. «Måtte vite» betyr i denne forbindelse at det må gjelde noe selgeren kunne vite, og mangelen må dessuten være så fremtredende at selgeren ikke bare burde vite om den. Mangelen må være oppdagelig og forholdene må være slik at selgeren ved normal bruk av båten vanskelig kunne unngå å oppdage mangelen. I denne forbindelse er det viktig å være klar over at selgeren ikke kan gjemme seg bak uvitenhet eller sin egen skjødesløshet. Hvis mangelen det gjelder er noe en normal, aktsom båteier måtte ha oppdaget under vanlig bruk av båten, kan den gjøres gjeldende. Hvis det gjelder en mangel selgeren hevder han ikke visste om, må han altså kunne bebreides for at han ikke har oppdaget mangelen. En vanlig synsmåte er at han ikke må ha noen plausibel unnskyldning for å ha vært uvitende.
I tillegg til kriteriet ovenfor må den manglende informasjon bestå av opplysninger som kjøperen «hadde grunn til å rekne med å få». Altså er ikke enhver mangel selgeren måtte kjenne til nødvendigvis relevant, det kreves at mangelen er tilstrekkelig viktig til at det er naturlig for en kjøper å vente å få opplysninger om den. Dette vilkåret er dels også gjenspeilet i at det må gjelde vesentlige forhold ved båten eller bruken av den. Det er selvsagt slik at selgeren i løpet av de forhandlinger som går forut for et kjøp vanskelig kan opplyse om alle forhold ved båten. Derfor er det de viktigere forhold disse reglene gjelder, og ikke enhver liten avvikelse. Hva som er et slikt vesentlig forhold er fullkomment relativt i forhold til typen/størrelsen på båten, prisen og andre forhold. Man venter seg mindre opplysninger om feil eller risikopunkter ved et rustent stålbåtprosjekt som står i en hage, enn av en fire-millioners Princess som funkler som en diamant i båthavnen.
Det er viktig å merke seg at de aktuelle opplysninger - positive eller manglende - også må kunne «antas å ha innvirket på kjøpet». Uriktige eller manglende opplysninger om forhold som ikke er slike som virker motiverende på kjøp, har ikke betydning for om det foreligger en mangel. Men det er ikke krav til at kjøper må bevise at opplysningen faktisk har innvirket i det aktuelle kjøpet -- det er nok at opplysningen etter sin art er slik at kunnskap om den normalt vil antas å innvirke på kjøpsbeslutningen eller hva det tilbys av kjøpesum.
Vesentlig avvik fra kjøperforventningen
Også dersom båten er i vesentlig dårligere stand enn det kjøperen kunne regne med ut fra kjøpesummen og forholdene ellers, har den en mangel. Dette beror på en konkret vurdering som det vanskelig kan sies så mye generelt om, utover at det skal en del til før en mangel medfører et vesentlig avvik. Kriteriet går ikke på beløp alene, men som en tommelfingerregel kan man for båter i moderat prisleie anta at reparasjonskostnader på mer enn 20% av kjøpesummen som regel vil være vesentlig i lovens forstand. For dyrere båter vil denne formelen ikke holde. Også den faktiske/praktiske betydning av feilen må vektlegges. Det er også generelt viktig å se at vurderingen blir skjønnsmessig.
Vurderingen på dette punkt skjer som en «sammensatt påregnelighetsvurdering», der spørsmålet er om det aktuelle forhold er innenfor eller utenfor hva man med rimelighet og forstand må eller kunne vente seg av den aktuelle type båt, hensyn tatt til pris og alle andre relevante forhold. Eksistensen av en risiko som ikke er slått ut i feil/skade ved kjøpet men som gjør det senere, vil etter denne synsvinkel sjelden være en mangel, hvis risikoen er ordinær eller vanlig. Den kan hende enkleste måten å stille spørsmålet på, er om det innenfor avtalens vilkår er «rom» for det avvik som hevdes å være mangel.
Sikkerhetsmangler må vurderes strengere enn rent kosmetiske forhold; og mangler som medfører at båten ikke kan brukes (alvorlige motorfeil f. eks.) vil lettere medføre at kriteriet er oppfylt. Det er en selvsagt og selvinnlysende forutsetning for vanlige båtkjøp at båten med trygghet kan brukes i det farvann den er ment for, og avvik fra dette (råtne eller gjennomrustete skrog f. eks.) vil som regel være mangel fordi kjøpet dermed er forfeilet. Men det er viktig å ha klart for seg at det er hva man kan vente seg av den individuelle båten det spørres etter -- man kan ikke kjøpe en 70 år gammel trebåt og vente seg at den ikke skal ha råteskader i en eller annen grad.
Risikoens overgang fra selger til kjøper
Kjøpsloven bestemmer at kjøperen etter levering har risikoen for båtens hendelige undergang. Det er også naturlig - etter dette tidspunkt er det kjøperen som har hånd om båten, og det er kjøperen som må dra omsorg for den. Risikoen kan også gå over når det avtalte leveringstidspunkt inntrer uten at kjøperen henter båten, når dette skyldes kjøperen selv.
Risikoovergangen har betydning også for mangelsvurderingen. Når vi holder unna fabrikkgarantier og andre garantier, er det nemlig ikke alle og enhver mangel ved båten selgeren hefter for. Kjøpsloven bestemmer at tidspunktet for risikoens overgang - altså levering - er avgjørende. Når man skal vurdere om båten har en mangel, er det dermed bare mangler som eksisterte ved leveringen som er relevante og kan gjøres gjeldende overfor selger. En feil eller mangel som oppstår senere, er alltid kjøperens problem. Mangler som ikke var synlig da båten ble levert, er likevel selger ansvarlig for når disse først viser seg senere, f. eks. ved lengre tids bruk, nærmere undersøkelser, ombygging, service på motor el.l. Dette er de typiske skjulte feil, som ligger uoppdaget og først viser seg etter levering.
Les mer om risikoens overgang i dette innlegget.
Kjøperen vil til vanlig kunne få et bevisproblem mht. om en mangel forelå da båten ble levert. Nettopp derfor er det viktig at kjøperen undersøker båten etter kjøpet, slik at eventuelle mangler og feil kan tas opp med selger så snart som mulig etter at handelen er gjennomført. Når det går lang tid fra levering og til en mangel gjøres gjeldende av kjøper, vil selger være tilsvarende lite villig til å kompensere for mangelen. For selgeren er dette naturlig - han har solgt båten, og må etter som tiden går kunne regne seg som ferdig med handelen. Kjøpsloven har en egen bestemmelse om at kjøperen etter levering plikter å undersøke varen for å kontrollere at den er kontraktsmessig, som gjelder ved vanlig handel mellom private. Det er svært mye fornuft i å foreta en grundig gjennomgang av båten etter noen måneders bruk, når man har blitt godt kjent med den, for å forsikre seg om at den er i samsvar med det avtalte.
Les denne artikkelen om hvordan det gikk for en selger som ventet i ett år etter overtakelse før han tok båten på land for inspeksjon under vannlinjen.