Båtjuss og båtliv

Innledning
Mange lever i den juridiske villfarelse at det finnes noe som heter «kjøpers undersøkelsesplikt» – altså at kjøperen har en eller annen form for plikt til å undersøke tingen (båten) han kjøper.

En god del av disse mange mener at denne påståtte plikten også omfatter selgers opplysninger dvs. at «kjøpers undersøkelsesplikt» også skal være innrettet mot å undersøke om selgerens opplysninger stemmer. Og begge deler med den konsekvens at om kjøperen ikke oppfyller sin «plikt» så skal selgeren være fri for ansvar for mangler som oppfyllelse av «plikten» kunne ha avslørt. Og kanskje andre mangler også, for det er mange som argumenterer med at en sakkyndig undersøkelse «ville ha avslørt mangelen» og derfor er selger fri på grunn av – nettopp – «kjøpers undersøkelsesplikt».

Disse hhv. «mange» og «en god del», som dessverre inkluderer en del fremragende jurister, tar fullstendig feil. Det er faktisk – så langt det gjelder mangelsvurderingen – overhodet ingen «undersøkelsesplikt» som kjøper må oppfylle. Tvertimot er kjøper faktisk berettiget til å kjøpe tingen usett, og uten noen undersøkelse overhodet, uten at han av den grunn taper noen rett eller kommer i noen dårligere stilling i forhold til selger ved mangelsvurderingen.

Mangelsvurderingens utgangspunkt: Partenes avtale
Utgangspunktet i mangelsvurderingen er hva som er avtalt og hva som er en mangel avgjøres ut fra en vurdering av om det påklagete forhold er et avvik fra det avtalte. Hva som er avtalt er et sammensatt spørsmål (avtaletolkning) som ikke skal utpensles i detalj her; men de sentrale elementer av hva som er avtalt er – selvfølgelig – de opplysninger selgeren har gitt om tingen og dens egenskaper etc. Dette inkluderer alt som er sagt i annonse, det som ellers er fremlagt skriftlig f. eks. liste over utstyr o.l; og naturligvis det som er sagt i kontrakten; foruten hva selgeren har fortalt til kjøperen muntlig i anledning kjøpet. Og motsatt vei, at det kjøperen kjenner til før kjøpet, selvsagt ikke kan være en mangel, slik det står i Kjøpsloven § 20 (1):

«Kjøperen kan ikke gjøre gjeldende som mangel noe han kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet».

I «som den er»-tilfeller er selgers ansvar for skjulte feil fraskrevet, og dermed er det avtalt at disse feil er på kjøpers risiko, men her suppleres avtalen av Kjøpsloven § 19 som gir kjøperen visse minimumsrettigheter. De mest interessante for dette innlegget er at selgerens opplysninger skal stemme (a) og selgeren hefter for mangelfull opplysning om vesentlige forhold (b).

Realitetsinnholdet etter både de alminnelige mangelsregler og særreglene for «som den er»-tilfellene, er altså at selgers opplysninger skal stemme. Den som tenker etter vil fort se det rimelig selvsagte i dette. Alternativet ville nemlig være at selgeren ansvarsfritt kunne gi uriktige opplysninger og unnlate å opplyse om ethvert vesentlig (negativt) forhold ved tingen Dermed kunne selgeren begå svik og være fri for kjøpsrettslige sanksjoner (men han kunne rammes av Avtalelovens ugyldighetsregler). Det er et sentralt fundament i all avtale- og kontraktsrett at selgerens/yterens opplysninger om tingen eller tjenesten skal stemme. Noe annet ville jo – ved ettertanke – være komplett meningsløst.

Så til «undersøkelsesplikten»
Det lengste man kan strekke kjøpers angivelige «undersøkelsesplikt» til, er at kjøperen kan (men ikke nødvendigvis må) ha en undersøkelsesrisiko. Det er dette loven uttrykker i § 20 (2):

«Har kjøperen før kjøpet undersøkt tingen eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring om å undersøke den, kan kjøperen ikke gjøre gjeldende noe som han burde ha oppdaget ved undersøkelsen, med mindre selgeren har handlet grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro».

Særlig så langt det gjelder de opplysninger selgeren positivt har avgitt, har kjøperen ingen undersøkelsesrisiko. I og med at disse opplysningene skal stemme uansett, har kjøperen ingen foranledning og intet behov for å undersøke om de stemmer. Det er rett og slett lovens utgangspunkt at kjøperen er i sin fulle rett til å stole på selgeren – og slett ikke at kjøperen skal anse selgeren som løgner inntil kjøperen selv har oppfylt sin «undersøkelsesplikt».

Når kjøper undersøker
§ 20 (2) taler om to alternative situasjoner. Den første er dersom kjøperen har foretatt en forundersøkelse («har kjøperen...»). Det loven taler om er altså at kjøperen har et valg. Og dersom valget går ut på å undersøke båten før kjøpet, kan kjøperen ikke gjøre gjeldende som mangel noe han burde ha oppdaget ved undersøkelsen. I dette siste ligger at det er hva kjøperen burde ha oppdaget ved den undersøkelse som faktisk er foretatt, som er av interesse.  Hva kjøperen kunne ha oppdaget ved en annen undersøkelse, er uten interesse. Selgeren kan ikke hevde at en grundigere eller annerledes undersøkelse kunne ha avslørt mangelen og derfor burde kjøper ha oppdaget det.

Dersom kjøpers undersøkelse er overflatisk, er det denne overflatiske undersøkelsen som er rammen for vurderingen etter § 20 (2). Det er nemlig fortsatt opp til selger å beskrive tingen korrekt, det er selger som kjenner tingen, og selger er naturligvis betydelig nærmere til å vite om mangler eller undersøke båten før salg for å forsikre seg om at han selv gir riktige opplysninger.

I og med at bestemmelsen etterspør kjøperens aktsomhet («burde ha oppdaget»), er det også klart at man (langt på vei) må ta kjøperen som han er. Selv om han oppdager/burde oppdage et gitt fysisk forhold eller dets visuelle fremtreden, er det ikke sikkert at han rammes av det hvis han etter sin subjektive kunnskap ikke forsto at det var en mangel eller symptom på sådan. Se f eks denne artikkelen. (Det klassiske eksempelet er fra boligtvister: For dyp spikring av kledningsbord, som gir for dårlig feste. Kjøperen kan se at spikrene sitter dypt i treverket, men må han nødvendigvis forstå at det er en mangel?)

Hva kjøperen kunne ha oppdaget på annen måte enn ved den faktisk foretatte undersøkelse, f. eks. hva han kunne ha funnet ut ved å undersøke annet enn båten, er uten interesse.

Unnlatt undersøkelse på tross av oppfordring
Den andre situasjonen § 20 (2) omhandler er tilfeller hvor selgeren har oppfordret kjøperen til å undersøke båten, og kjøperen ikke har etterkommet anmodningen – uten rimelig grunn. I disse tilfellene kan kjøperen rammes av det han burde ha oppdaget ved forsvarlig undersøkelse. Det er risky for kjøperen å komme i posisjon til å bli vurdert etter denne del av bestemmelsen, fordi rettens vurdering rimeligvis må ta utgangspunkt i hva man vil anse som en forsvarlig undersøkelse med en normal «båtfaglig» ballast. Det er klart risiko for at kjøperen i disse tilfellene kan bli vurdert opp mot en for streng norm og det er i alle fall min erfaring at det ofte (og uten fundament i loven) antydes bebreidelse mot kjøper for ikke å ha undersøkt, og dermed kan han «ha det så godt».

Unntaket for «uten rimelig grunn» representerer i dagens båtmarked en meget viktig reservasjon. De fleste bruktbåthandler mellom private begynner som en annonse på finn.no  og handelen skjer like gjerne mellom folk i forskjellige landsdeler som mellom bryggenaboer. Som regel inneholder en nett-annonse rikelig med bilder og alle sentrale opplysninger, og det er min erfaring at annonse påfølges av ytterligere opplysninger i detalj samt enda flere bilder – oftest på e-post. Når det på denne måten er relativt enkelt og effektivt å studere båten/dens egenskaper pr. elektronisk mottatt informasjon, er det naturlig at det stilles mindre strenge krav til når «rimelig grunn» skal anses å foreligge.

Fra tidligere – før internett gjorde sitt inntog som den suverent viktigste omsetningskanalen for bruktbåter – var det en rimelig klar rettsoppfatning at lang reise, dyr reise, eller kolliderende viktige forpliktelser (jobb, familie o.l.) var tilstrekkelig rimelig grunn til å unnlate undersøkelse på tross av oppfordring. Kravet til rimelig grunn kan uansett ikke være for strengt – det er jo tale om en rettsfølge av en unnlatelse som kunne fremtre som tilforlatelig for kjøperen; ikke minst på grunn av tillit til selgeren og dennes opplysninger. I tillegg – og dette er viktig – er selgeren selvsagt den nærmeste, i alle henseender, til å bringe klarhet i tingens egenskaper og tilstand. Noen ganger kan det jo også være selger som setter tidspress på for å få en handel i stand.

Står det «på vippen» må spørsmålet avgjøres etter en vurdering av hvem det er som var nærmest til å kjenne til eller oppdage det aktuelle forholdet, alle omstendigheter tatt i betraktning, og i denne satt-på-spissen-vurderingen er det ikke urimelig å gi kjøperen litt slakk line – man må gi kjøperen rett til å stole på selgeren, også vedrørende det som ikke er sagt.

Kjøpers hjelpere
Hvis kjøperen lar seg bistå av tredjemann, enten det er en privatperson eller en sakkyndig, er det hva denne burde ha oppdaget ved den foretatte undersøkelse som er av interesse etter § 20 (2). Kjøperen blir altså identifisert med sine hjelpere. Selger har ingen risiko for disses kompetanse – her ligger ansvaret helt og fullt på kjøper. Ironisk nok kan det hende at undersøkelse med sakkyndig ikke er det beste for kjøper, fordi en eventuell ikke-oppdaget feil innenfor det en sakkyndig burde ha oppdaget, vil ramme kjøperen.

Selgers uaktsomhet
Loven har også en reservasjon avslutningsvis for selgerens uaktsomhet/onde tro/svik. Denne er mindre praktisk. Det vil i praksis være tilstrekkelig til å hjelpe kjøper at selgeren ikke har opptrådt redelig.

Konklusjoner og tilrådinger
Altså: Kjøperen har ingen plikt til å undersøke tingen før kjøpet, men det han burde ha oppdaget ved den undersøkelse han faktisk har foretatt, kan han ikke klage på. Mer komplisert er det i grunnen ikke!

Så: Hva gjør man?

Kjøperen bør – helt klart – undersøke nøye, for oppdager du feil kan du enten betale mindre eller unngå en handel du ville ha angret på. Det skader ikke å ettergå selgers opplysninger heller.  Den kjøper finnes imidlertid ikke som kan foreta en total og fullstendig, gjennomgripende undersøkelse innrettet mot å avdekke/avklare alle mulige trouble-spots om bord. Grensen må gå et sted, og så lenge man foretar en undersøkelse/besiktigelse av det som er tilgjengelig så har man normalt gjort nok. Det kan være fornuftig å gjøre selger oppmerksom på eventuelle begrensninger i kjøpers kunnskapsnivå om tekniske forhold.

Selgeren bør – helt klart – oppfordre alle interesserte til å undersøke båten grundig, og han bør like klart legge forholdene til rette for at en fornuftig undersøkelse kan skje. Det er også viktig at selger sikrer seg kjøpers kvittering – i kontrakten – for at undersøkelse har funnet sted, og dennes «fysiske» omfang Dvs. undersøkt inne, ute, motor, instrumenter, under, ror, propell/drev, prøvekjørt, etc.

Ved «fjernkjøp» vil det være fornuftig å ta et forbehold i kontrakten i alle fall vedrørende alle former for kosmetiske o.l. «underskudd» som bilder ikke viser. Det kan også være viktig å ta et forbehold om at det er mangt og meget som selgeren ser som naturlig/normalt, fordi han ser det hver dag og er vant med det, men som kjøperen kanskje vil se på annen måte. Det vil i slike tilfeller være fornuftig å forberede kjøperen på at kjøp ikke skjer pr tankeoverføring og at selgeren ikke har noen praktisk mulighet for å forsikre seg om at kjøperen virkelig har forstått alt på den måte selgeren selv forstår det.

For begge parter i kjøpsavtalen gjelder at komplett, åpen og loyal kommunikasjon alltid forebygger tvist og uenighet.

Og selvsagt bør man – i alle fall ved handel for store beløper – søke kompetent advokatråd og å få utarbeidet en individuelt tilpasset kontrakt. Det behøver ikke å koste all verden og kan fort vise seg å være verd pengene.