Båtjuss og båtliv

Det ryktes (og fryktes) at det er "stopp" i kjøpelysten blant båtfolket og at det er av flere grunner, frustrasjon over et par dårlige somre kan hende like viktige som de rent finansielle. Hvor skal det ende?

Båtprodusenter man tiltrodde evig liv har gått under -- f eks Nimbus -- mens de som flere ganger har vist evne til å reise seg fra ruin satser friskere enn på lenge -- Viksund sjøsatte nettopp sin nye 39-foter. Om det finnes et marked for den, gjenstår  å se.

Spørsmålet er: Vil det være mulig å få solgt båter fremover? Båtfolket har diskutert dette i ca. 900 innlegg over ett og et halvt år på baatplassen.no og dessuten i litt mindre men mer målrettet skala nå i sommer. Senest 25.07.2012 publiserte Norboat sine bekymringer i flere aviser (Haugesunds avis, Dagbladet, Aftenbladet og Aftenposten -- og sikkert flere landet rundt).

Som en generell kommentar før vi går i dybden på temaet: Det kan spørres om yrkessalgs-siden leverer båter som er egnet til et båtliv i annet enn solskinn og finvær. Det er ikke til å komme unna at mye av det som er solgt nytt de siste årene har vært innrettet mot smal bruk så langt været angår. Det er godt mulig at dette fremelsker et like smalt båtliv for en stor kjøpergruppe og at det dermed forårsaker en salgsflom i bruktmarkedet når godværet uteblir. For Norboat kan det hende at det er forstandig å fokusere på at det finnes et godt båtliv også når det regner og blåser.

Båtlivsundersøkelsen 2012 som er vår mest autoritative kunnskapskilde har ikke svaret på det helt avgjørende spørsmålet, som direkte har med båtlivets fremtid å gjøre. Driftskostnadene kan det vanskelig være. Statistikken sier at båtfolket kjøpte drivstoff for mer enn 1,3 milliarder kroner i 2011. Og tre milliarder til ble brukt på vedlikehold, opplag og forsikring. Båtfolket spytter ikke i glasset når det skal leves et anstendig båtliv. Det er åpenbart vilje til å bruke penger for å nyte tilværelsen på sjøen, så hvorfor er det et "problem" med båtomsetningen?

Man kan forsøke å analysere seg frem til et slags svar ved å kombinere data fra flere kilder. Det ligger for øyeblikket over femten tusen båter til salgs på finn og dette antallet har vært høyt i lang tid. Det tilsvarer imidlertid mindre enn en tredel av antall private salg i 2011, som iflg undersøkelsen var rett over femtitre tusen. Det gir et omløp på ca syv prosent årlig.

Finn-antallet tilsvarer ca to prosent av totalt antall båter i landet. Det er i dette perspektivet neppe dramatisk at dette antallet båter er for salg. Sett bort fra båter som aldri blir solgt, betyr finn-antallet isolert sett ikke noe mer enn at omsetningshastigheten er på fire måneder i snitt. Det er heller ingen ulykke, selv om det naturlig nok er store variasjoner alt etter type, pris og kurans. Enkelte båter går jo igjen som "gjenferd på finn".

Båtlivsundersøkelsen sier at bare tjue prosent av de som solgte i 2011 gjorde det "for å avslutte båtlivet". Det betyr at åtti prosent av selgerne "går til gjenbruk" og selv blir kjøpere. Disse "holder hjulet i gang" for det de gjør, er å bytte en båt mot en annen og dermed fortsetter de å bidra til at det eksisterer et marked for salg av båter, båtutstyr og båtrelaterte tjenester av alle slag.

I volumet som omsettes, må det også være betydelig ny-rekruttering. Vrakingstendensen er nemlig meget lav -- bare to prosent "vurderer vraking" av båter på over femten fot. Båtlivsundersøkelsen gir dessverre ikke svaret på hvor mange båter som faktisk vrakes hvert år -- det hadde vært et høyst interessant tall å ta med i "regnestykket".

Men her er det poenget båtfolket bør fokusere på: Så lenge båtene på finn blir solgt, altså at finn-antallet ikke konstant øker, betyr det at det er bevegelse i markedet. I dette betyr det ingenting om noen båter ligger lenge og går ut og inn av finn -- det er totalen som er interessant. Husk også at omsetning fra forhandler ikke alltid reflekteres på finn og ikke i undersøkelsen heller. Når det er færre båter til salgs enn antallet som "vil ut av båtlivet", er statistikken god. Betydningen av dette er at markedet ikke er i nedgang omsetningsmessig. Etterspørselen finnes fortsatt. Båtfolket vil fortsatt leve et båtliv. Og bytte båt en gang i blant. Og nye båtfolk kommer stadig til.

Det er bare hvis det er markert flere som vil ut av båtlivet enn hva det er som vil inn i det, at det vil oppstå et uløselig problem. Men et problem vil det uansett bare være for omsetningshastigheten. Det er jo eierne som går ut av markedet, ikke båtene. Derfor blir det i så fall et problem bare inntil det er rekruttert nok nye båtfolk til å overta for de som vil ut.

Statistikken sier ingenting om hvor lenge "nye" båtfolk "blir værende" men derimot forteller undersøkelsen at det bare er ti prosent som har eiet båt i mindre enn ti år og derav bare litt over to prosent som har eiet båt i mindre enn ett år. Hvis "problemet" var "døgnflue-båtfolk" må dette bety at de fleste har tatt sin skipperlue og gått i land allerede. Motsatt indikerer det i alle fall at et overveldende flertall -- vel nitti prosent -- av båtfolket eier båt i et langsiktig perspektiv. Dette innlegget på baatplassen.no gir et godt eksempel på hva som er tankegangen for disse nitti prosentene.

Naturlig nok har omsetningen av båter en annen side enn bare antall/volum -- nemlig markedsverdien. Og det er nok her at skoen egentlig trykker. Og det er her at yrkessalgs-siden sliter: Prisene på nye båter kan ikke reduseres i samme grad som bruktbåtprisene. Og hvis man får kurante bruktbåter til brøkdelen av ny-pris, vil nybåt-salget naturlig nok ta et dypdykk mot avgrunnen. Dette er den side av markedssvingningen båtfolket skal være bekymret for (selv om det er en svingning som på sikt vil gå andre veien).

Den generelle oppfatning av markedsverdien for bruktbåter har endret seg dramatisk etter finanskrisen. I motsetning til forventningen om stigende verdi som gjaldt frem til 2007-2008, er det nå rimelig tydelig at markedsverdien på brukte båter er stødig nedadgående. Og ikke minst er oppmerksomheten mot pris og risiko for verdifall en helt annen enn for bare noen få år siden. Dette gir seg det utslag at folk gjerne vil ha båt, men hva de vil betale (dvs risikere) er mer begrenset enn før. Sagt på en annen måte er det etterspørsel etter "et eksemplar" men prisen man vil sette på det er lavere enn før.

Virkeligheten er på dette punkt slående enkel å se for alle som følger med på hva båter utbys for på finn: Båttype for båttype og modell for modell har det vært en markert og kraftig prisnedgang. Det har særlig vært markant det siste året. Vi er helt klart inne i en periode med en vesentlig korreksjon på prisnivået på bruktbåter. (Jeg føler på dette selv -- min trofaste og velbrukte Fairline Turbo 36 skal selges pga sykdomsutfordringer i familien, og jeg venter et "prisfall" på en tredel og vel så det av hva jeg betalte for den).

Når vi ser prisfallet som dramatisk, er det antakelig fordi det bryter så fundamentalt med både eldre og nye sannheter, samtidig som det klargjør at båteierskapet også har en (noen ganger dramatisk) kostnadsside. Den eldre sannheten var at båter som regel ville holde sin opprinnelige verdi (prisen ville ikke synke under opprinnelig pris ved første omsetning). Den nye sannheten var at presset på nyere båter var så stort at man kunne kjøpe, eie og bruke, og selge med fortjeneste. (Her er en kort artikkel fra Båtmagasinet om dette).

Prisnedgangen vil fortsette inntil markedet "kommer i balanse" dvs. inntil vi kommer derhen at selgernes prisforventning blir noenlunde synkron med de potensielle kjøperes betalingsvilje. Og omvendt, at kjøpernes bealingsvilje fortsetter å være god nok til at båter selges i stedet for å beholdes. Hvor langt ned det går vil selvsagt gjenstå å se men det er viktig å ha i tankene at den reduksjon som kommer nå egentlig skulle ha vært fordelt på de siste ti år (og vel så det).

Svaret på spørsmålet innledningsvis er at båter vil bli solgt. Med en gang selgersiden priser riktig. For interessen finnes.

Så får det være en trøst at "verdifallet" faktisk setter en "autoritativ verdi" på det båtliv man har hatt med den båten som selges. Jo høyere prisfall, desto høyere må man verdsette båtlivet. Det gir jo i seg selv en grunn til å fortsette med båtliv?