Båtjuss og båtliv

Å reise sak for domstolene kan være fristende for den som er overbevist om sin rett, men det kan sannelig også bli dyrt å få vite at man tok feil. Det fikk fire medlemmer av Kjerringøy Båtforening i Bodø kommune oppleve, da et søksmål om påstått rett til å selge båtplass ikke gikk deres vei i lagmannsretten. I stedet for å kunne profitere på medlemskapet, måtte de fire medlemmene ut med totalt kr 1,3 mill. i sakskostnader. Kr 442 500 av dette var full erstatning for båtforeningens kostnader og resten var utgifter til deres egen advokat.

Båtadvokaten var prosessfullmektig for båtforeningen, som er medlemsforening i KNBF.

Forhistorien til saksanlegget var at båtforeningen endret sine vedtekter for å kunne operere fullt ut som frivillig, ikke-økonomisk ideell forening, mot tidligere å ha vært registrert en tid som samvirkeforetak. Som ideell forening ville båtforeningen også nyte godt av skattelovens fritak for inntektsskatt for ideelle foreninger.

Båtforeningen ville dessuten kunne få merverdiavgiftskompensasjon, som kunne utgjøre betydelige beløper i 2017 da vedtektsendringene ble vedtatt (muligheten ble dessverre senere drastisk redusert). Et så godt som enstemmig årsmøte vedtok forslag til endringer av vedtektene og havnereglementet, der bl.a. bestemmelser som ga rett til salg og fremleie av egen båtplass ble opphevet.

Den adgang medlemmene i foreningen hadde til å selge sine båtplasser (mer presist: sin bruksrett eller leierett) ble innført i 2004, i sammenheng med et stort prosjekt for oppgradering av havnen i Kjerringøy med nye betongflytebrygger samt en omfattende utbygging på land i regi av utbyggere, med fritidsboliger og naust mv. Båtforeningen «solgte» båtplasser for å finansiere sin del av investeringene i havnen. I de kontrakter som ble inngått, var det tatt inn en tekst som omhandlet rett til salg av båtplassene. Denne teksten var identisk med en vedtektsendring som ble gjennomført straks før båtforeningen begynte å inngå kontrakter med nye og tidligere medlemmer. Etter hvert sluttet foreningen med å bruke kontrakter, og et stort antall medlemmer hadde derfor «kjøpt» båtplasser på en slik måte at det uansett bare var vedtektene som kunne begrunne en rett til salg.

Medlemmene som saksøkte egen båtforening hevdet å ha rett til å selge sine båtplasser fritt, for den pris de kunne oppnå til enhver tid, og dessuten at denne retten var bygget på kontrakter og derfor ikke kunne tas fra dem ved endring av båtforeningens vedtekter. De hevdet at de selv eller tidligere «eiere» av båtplassene de disponerte, hadde inngått bindende kontrakter med båtforeningen som ga rett til salg, som skulle være immun mot vedtektsendringer.

De hevdet også at når de selv hadde stemt for vedtektsendringen, så var de ikke bundet av stemmegivningen, fordi styrets framlegg til årsmøtet ble påstått å inneholde «faktafeil». Alt dette ga tingretten dem medhold i, på tross av at det var klart bl.a. at alle inngåtte kontrakter for «kjøp» av båtplass var inngått etter vedtektsendringen.

Kjerringøy Båtforening anket dommen til lagmannsretten, som kom til motsatt resultat. Ved ankebehandlingen var det klarlagt at to av de fire ikke kunne bygge på kontrakter, da deres plasser var ervervet uten kontrakt. Båtforeningens hovedargument var at teksten i kontraktene, som var identisk med vedtektsbestemmelsen om salg, var et referat av vedtektene og ikke et selvstendig avtalepunkt som kunne skape noen «egen» rett uavhengig av hva vedtektene til enhver tid bestemmer. Videre forutsatte kontraktene medlemskap i båtforeningen, noe båtforeningen hevdet medførte at kontraktsforholdet som helhet uansett var «underkastet» vedtektene til enhver tid. Kravet til medlemskap og dermed etterlevelse av vedtektene er nemlig uforenlig med å ha en spesiell og evigvarende «rett» som ikke er vedtektsfestet.

Lagmannsretten var helt enig med båtforeningen i dette, og skrev i sin enstemmige dom:

Spørsmålet blir så om avtalene, som lagmannsretten altså legger til grunn ble bindende inngått etter 05.09.2004, etablerer rettigheter for innehaverne av båtplassene ut over det som følger av de til enhver tid gjeldende vedtekter og reglementer i båtforeningen. Anskaffelse av båtplass forutsatte medlemskap i båtforeningen. I utgangspunktet er man som medlem i en forening pliktig til å følge de vedtekter og reglement som til enhver tid måtte være vedtatt, selv om dette medfører begrensninger i rettigheter etter tidligere vedtekter. Som medlem er man klar over at vedtektene også kan endres, og man har stemmerett i så henseende.

Formuleringen om omsettelighet i de skriftlige avtalene som foreligger fra 2004 og 2005 er identisk med § 16 første punktum i vedtektene fra september 2004. Gitt det ovenstående, er den naturlige konklusjonen slik lagmannsretten ser det at de skriftlige avtalene var ment å reflektere vedtektene slik de var vedtatt, å ikke å etablere rettigheter ut over og på siden av disse. Det er ikke avgjørende at det ikke var tatt forbehold om dette i avtalene, all den tid adgangen til å endre vedtektene fulgte av vedtektene selv, som man som medlem var forpliktet til å følge og selv hadde ansvaret for å sette seg inn i.

Som en oppsummerende betraktning sa lagmannsretten så:

Samlet sett finner lagmannsretten det sannsynligst at det enkelte medlems rett til å disponere over sin båtplass, herunder retten til å selge den eller leie den ut, fulgte og følger fremdeles av de til enhver tid gjeldende vedtekter og reglement i foreningen. Det er altså ikke snakk om at det foreligger noen særrettigheter for enkelte medlemmer som nyter vern mot senere vedtekts- eller reglementsendringer.

De fire medlemmene i foreningen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken ble ikke tillatt fremmet og lagmannsrettens dom ble dermed siste ord sagt i saken. Lagmannsrettens dom finner du her.

Lagmannsrettens vurderinger er helt i tråd med det vi har skrevet tidligere om spørsmål som dette, en artikkel som også er publisert i Båtens Verden nr. 6/2017.

Av uforståelig grunn ønsket medlemmene som reiste sak, å bruke artikkelen fra Båtens Verden som «bevis» i saken. Det kunne den naturlig nok ikke være, siden den ikke belyser et faktisk forhold som kunne ha betydning for avgjørelsen. Lagmannsretten mente derimot at artikkelen hørte hjemme som rettskilde, altså som juridisk litteratur, en forfremmelse av Båtadvokatens skriverier som selvsagt ble tatt meget vel imot.

For båtforeningen (alle medlemmene som ikke reiste sak) falt lagmannsrettens avgjørelse heldig ut. Hvis tingrettens dom hadde blitt stående, ville foreningen ikke hatt muligheter for å eksistere som frivillig forening. Da ville båtforeningen ikke hatt annet valg enn å oppløse seg for å få kontroll på både sin eksistens og organisasjonsform, og på båtplassene, derunder å unngå profittmuligheter på overdragelser.

Tvister som dette oppstår tid om annen men sjeldent så intenst som i dette tilfellet. Dommen i saken bør likevel være til ettertanke for båtforeninger som har eller har hatt salgsmuligheter eller «eierplasser», og for alle båtforeninger som opererer med leierett basert på innskudd.

Kjerringøy Båtforening nøt godt av alle fordeler ved å være en KNBF-medlemsforening i saken her. Både på det økonomiske plan mht. kostnader, og på den erfaring forbundet og Båtadvokaten har med å løse tvister som oppstår i båtforeninger. Det er verd å huske at båtforeningene også nyter medlemsfordelen juridisk bistand -- ta kontakt via post@knbf.no eller post@baatadvokaten.no for å benytte medlemsfordelen.