Båtjuss og båtliv

De rettslige konsekvenser av hvordan kjøperen undersøker båten før kjøp (eller unnlater det) og hvilke krav det kan stilles til en slik undersøkelse, blir svært ofte sentrale tema når det kommer til tvist omkring båtkjøp. Det er flere sider til dette. Det viktigste spørsmålet ligger i brytningen mellom hva selger har opplyst, og hva kjøperen burde ha oppdaget eller forstått var en feil (mangel).

Aller først må det fremheves at kjøper ikke har en «plikt» til å undersøke båten før kjøpet. Det er fullt tillatt å kjøpe usett. Det loven bestemmer om kjøpers forundersøkelse, er derimot at kjøper får risikoen for hva han burde ha oppdaget ved den undersøkelse som faktisk er foretatt. Hvis selger har konkret oppfordret til en undersøkelse, kan kjøper også få risikoen for hva han burde ha oppdaget hvis han etter omstendighetene burde ha foretatt en slik undersøkelse.

Det forekommer tidvis uttalelser i finn-annonser i retning av at kjøper oppfordres til å undersøke eller likefrem at «kjøper har undersøkelsesplikt». Slike uttalelser vil sjelden ha noen betydning for den rettslige bedømmelsen dersom det blir en tvist. En selger kan selvsagt ikke ved slike utsagn etablere en rettslig plikt eller rettslige konsekvenser, som den mulige kjøper ikke aktivt samtykker til (eller forstår virkningen av). Men når man ser slike formuleringer, er det kan hende grunn til å være på vakt.

Utgangspunktet for norsk kjøpsrett er at de faktaopplysninger en selger gir, alltid skal stemme. Kjøper har ingen plikt til å etterprøve om opplysningene er riktige. Hvis selger sier at båten gjør 24 knop, eller at motoren har 200 hk, behøver ikke kjøperen å etterprøve dette ved egne undersøkelser. Hva som hører under kjøpers risiko ved forundersøkelsen, er dermed alle ikke-opplyste forhold ved båten.

Det er ingen krav til omfanget av en undersøkelse, og det er den undersøkelse som faktisk er utført som danner rammen for vurderingen av hva kjøper burde ha oppdaget. Hvis ikke båten er prøvekjørt, vil f.eks. slark i styring eller andre negative omstendigheter som vibrasjoner o.l. ikke være noe kjøperen «burde» ha oppdaget. Hvis det ikke er lys under besiktigelsen, kan også feil som skjules av mørket være utenfor hva kjøperen får risikoen for.

Ofte er det selve aktsomhetsgraden som blir spørsmålet, altså hvor listen ligger for hva kjøperen «burde» ha oppdaget. Dette må vurderes individuelt, og utgangspunktet blir kjøpers eget kompetansenivå. Man venter seg ikke det samme kunnskapsnivå av en «fersk» båtmann som av en eldre «sjøulk». Særlig hvis kjøperen selv opplyser om sitt begrensete kompetansenivå er det grunn for en selger til å være aktpågivende. Samtidig vil nok forhold som enhver rimelig aktsom kjøper ville ha oppdaget, komme kjøperen til skade. Uansett er dette ofte vanskelige vurderinger, og det gir grunn for både selgere og kjøpere til å være grundige – henholdsvis med opplysningsgivningen og med hvor grundig man undersøker. Det er her begge parter har det beste potensialet for å unngå tvist.

I motsetning til før kjøpet, har kjøper en lovbestemt plikt til å undersøke båten etter levering. Han plikter da å undersøke båten i rimelig utstrekning, for å forvisse seg om at den er i avtalt stand og ellers er fri for feil og skader ihht. avtalen. Dette kan fort bli en felle. For feil som burde oppdages ved en slik undersøkelse, begynner nemlig reklamasjonsfristen – «innen rimelig tid» – å løpe på det tidspunkt en undersøkelse burde ha vært foretatt. Også etter kjøpet er det dermed viktig for en kjøper å være grundig med undersøkelser. Les mer i denne artikkelen om hvordan det kan gå hvis man ikke undersøker i tide etter kjøpet.

Et tips til videre lesning: Myten om kjøpers undersøkelsesplikt

Er man i tvil når en handel er på gang, er det ingen skam å spørre seg for. Husk at alle KNBF-medlemmer har en times gratis, fullverdig advokathjelp til sin disposisjon. Kontakt Båtadvokaten på post@baatadvokaten.no eller KNBF via post@knbf.no.