Båtjuss og båtliv

Februar måned er her og som det årvisst er, øker dagslengden nå med ca. fem minutter pr. dag. Om ikke det får sevjen til å stige, så er det båtmesse -- Dra til sjøs -- her vest denne helgen. Og sitter ikke kjøpelysten i kroppen fra før, så kommer den frem for fullt så snart man setter beina i en lukket hall godt parfymert av fersk glassfiber.

Skal man kjøpe, må man ofte også selge. Og både det å selge og det å kjøpe er en form for sjansespill. Ingen av partene har muligheter for å overskue hva som kan komme av ubehageligheter etter at handelen er gjennomført. Og ingen av dem er i stand til å mene noe om hvordan den andre part vil stille seg til krav/forventninger når det dukker opp noe vanskelig. Dette er et dilemma som også kan gjøre rollen som rådgiver i kjøps/salgsprosessen vanskelig. For når det dukker opp noe som blir vanskelig, blir gjerne begge parter tatt litt på sengen av hvordan den andre part fører seg.

Skal man unngå ubehageligheter etter salg -- altså sett fra selgerens perspektiv --  er det spesielt tre ting det er lurt å holde helt i fokus i dialogen med en mulig kjøper: 

1) Gi alle opplysninger om kjente feil og risikotilstander. Man behøver ikke å svartmale, men det er greit å være nøktern.

2) Sørg for at kjøperen forstår det (kanskje lettere sagt enn gjort, noen ganger).

3) Få kjøperens kvittering for at det samme er opplyst -- dvs. få viktige ting omtalt i kontrakten eller i det minste i e-poster el.l.

Det mange selgere «feiler på» er gjerne en opplysningspolitikk farget av tomhjernet «meglerspråk» der man bommer på opplysningsgivningens funksjon, ved å fremheve uhåndgripelige kvaliteter med svada i stedet for å opplyse om konkrete egenskaper. Det blir på denne måten lett til at man «gjemmer bort» negative egenskaper i panegyriske beskrivelser som er mer fantasi enn realitet. Jo mer generelt man beskriver en egenskap desto mer vil budskapet uansett, slik det oppfattes av mottakeren, oppfattes i tråd med mottakerens egne preferanser. Dette medfører en risiko for at man skaper forestillinger hos en kjøper, som båten viser seg å ikke forsvare.

Det kan være fornuftig å tenke over at enhver båtmann, når han ser på båt med kjøpelyst i blikket, alltid forestiller seg reker og hvitvin i solnedgangen med båtfruen i gjennomsiktig sommerkjole på akterdekket ...

En beslektet problemstilling er «inkongruens» i kunnskapsnivået hos hhv. selger og kjøper. Hvis kjøperen er nyfrelst båtmann og pr. definisjon blodfersk amatør og selgeren er mer erfaren, er det betydelig risiko for at kommunikasjonen begge veier rett og slett «havner i feil etasje». Et  eksempel kan være  påvisning av en tidligere fukt/råteskade med tilhørende opplysning om at det er tørt nå -- og en påfølgende reklamasjon for råteskade et halvt år etter levering. Slikt skjer, men hvis den nyfrelste er tilstrekkelig fanatisk av seg, er det ikke alltid godt å si hvor det ender. 

Et viktig poeng er å tenke slik at alt det man opplyser og dokumenterer, ikke bare er for å «veilede» den potensielle kjøperen, men også for å beskytte seg selv mot (mulig urettferdige) krav og forventninger etter levering.

Noen grunn til å være «redd for å selge» i dagens marked, tror jeg likevel ikke at det er. Paranoid har man stort sett bare grunn til å være når man ikke har vært helt «på strek». Eller hvis man ikke leser artiklene på Båtjuss og Båtliv!