Båtjuss og båtliv

Alle båter som «settes i markedet» etter 16.06.1998 skal være i samsvar med de krav som følger av fritidsbåtdirektivet/ fritidsbåtforskriften. Detaljkrav er fastsatt i såkalte «harmoniserte standarder» der tekniske krav er opplistet og forklart. Dette samsvaret – den tekniske tilstanden – omtales gjerne som «CE-merking» siden samsvar med kravene skal «legitimeres» ved at et CE-skilt settes på båten.

Mange tror at CE-merking er noe båten skal ha gjennom hele sin levetid – altså at det samsvar båten skulle ha da den først gang ble «satt i markedet», er et krav til tilstand også ved senere salg. Dette er imidlertid feil, og var ikke meningen med direktivet/forskriften.

For båt er det ikke et krav slik det er med bil, at eieren må holde den i forsvarlig og forskriftsmessig stand til enhver tid, som et vilkår for lovlig bruk. Meningen med CE-merking er å sikre at enhver båt ved første gangs levering til forbruker, oppfyller kravene. Dermed sikres det at alle nye produkter holder et visst minstemål. Men hvordan det skal være deretter, har hverken direktivet eller forskriften regler om.

Det har vært mange kjøpsrettslige saker for domstolene, der det har vært hevdet at manglende CE-samsvar (eller CE-merking) ved en bruktbåt er mangel. Det som jevnt over blir hevdet, er at det utgjør kjøpsrettslig mangel hvis noe ikke er i orden med CE-merkingen.

Hvilke krav en kjøper kan stille til båten, har ikke fritidsbåtforskriften noen innflytelse på. Om noe er mangel vil nemlig være bestemt av kjøpsavtalen, og hvilke krav til tilstand eller forventninger/risiki den etablerer. CE-merking eller fravær av det har i seg selv ingenting å si for mangelsbedømmelsen. Hvis det viser seg f.eks. at det mangler doble slangeklemmer eller samsvarserklæring, kan man selvsagt ikke kreve det etterpå – bare fordi bruktbåten skulle ha vært CE-merket eller var det da den var ny.

Båter som er uten CE-merking kan være innført før 1998, eller de kan være satt i markedet uten CE-merking. De førstnevnte er uproblematiske – forskriften gjelder uansett ikke for dem. Båter som er importert «utenom systemet» er en annen sak – båter i denne kategorien er forskriften faktisk helt taus om. Den sier ikke mer enn at den som er importør plikter å deklarere samsvar før båten omsettes. Derimot sier den ingenting om at andre – senere eiere – har noen plikt til å etablere eller dokumentere samsvar.

Enkelt sagt regulerer ikke forskriften det tilfelle at en båt kommer inn «utenom» de vanlige prosedyrer, eller omsettes uten at prosedyrene er fulgt. I slike tilfeller kan det slik forskriften er formulert ikke kreves at senere eier gjør noe som helst. Ergo vil båter innført uten CE-merking gå klar av kravet til samsvar og merking, så snart de er omsatt for første gang.

Kjøper man en slik båt uten merke og samsvarserklæring, lever man kanskje ikke farligere enn de som kjøper en merket båt. Men man kan naturlig nok ikke klage på det etterpå. Ved kjøp av båt som ikke er CE-merket, vil det være en del av avtaleforholdet at båten ikke er CE-merket – dermed kan man naturligvis heller ikke kreve at båten skal være eller bli CE-merket.

Det hevdes ofte at kjøperen ikke visste om kravene til CE-merking osv., slik at det menes at man kan kreve å få båten CE-merket selv om den ble solgt åpent uten merking. Slik argumentasjon vil selvsagt ikke føre noe sted. Det er bare i helt sjeldne tilfeller at noen vinner frem med å hevde at de er for uvitende til å kunne agere i et marked de selv har valgt.

Noen ganger er det likevel enkelte som lykkes med det. I en dom fra Bergen tingrett ble det slått fast som rettsregel at det er en beskyttet kjøperforventning at en båt er CE-merket, når ikke noe annet blir sagt – altså at CE-merking kreves som en del av avtalen, når ikke det motsatte er uttrykkelig avtalt. Dommen ble opphevet av lagmannsretten på grunn av åpenbart feil rettsanvendelse.

En annen domstol kom til at manglende CE-merking var mangel, på tross av at kjøperen selv var profesjonell båtimportør og måtte ha sett at det ikke fantes CE-skilt om bord. Vedkommende profilerte seg på nettet som spesialist på det samme merket som han selv kjøpte, men retten mente at dette ikke betydde noe. Dermed kom retten til at manglende CE-merking var mangel. Dommen ble dessverre ikke anket.

Begge eksempler som er nevnt her kan ses som arbeidsuhell. En dom er resultatet av en organisk prosess i en dommers hode, og det er å forvente at det av og til tar av i helt feil retning. Men disse eksemplene tjener til understrekning av at regelverket er laget slik at det er lett å ta feil, også for mennesker som har det som profesjon å avgjøre hva som er rett eller galt. Dermed er det også fullt forståelig at «den vanlige mann» går seg vill i hva CE-merking er, og hva det betyr, og hva de rettslige konsekvenser blir hvis en båt ikke er CE-merket.

Det viktige å huske på er to ting:

1) at CE-merking er et anliggende mellom importør og Staten, som sikrer en viss minimumskvalitet for nye båter, og

2) at man ikke kan lene seg på CE-merkingen som et rettslig krav i kjøpsavtalen, eller som et uttrykk for båtens faktiske tilstand, når den omsettes som bruktbåt.

Det gjelder fortsatt den gyldne regel at man som kjøper må ta rede på hva det er man kjøper. «Caveat emptor», som romerne sa – «kjøper, vær advart!»

(En forkortet versjon av denne artikkel er publisert i Båtens Verden nr. 2/2016)