Båtjuss og båtliv

Mange båteiere ser nå mot slutten av «opplagstiden». Mens vinterstormen uler ser man frem til at det våres igjen og man får gjenopplivet dragningen mot sjøen og båtlivets herligheter.

Nå når det nærmer seg, er tiden inne for å få gjort forskjellige vedlikeholdsoppgaver. De som velger å bruke verksted til å ta båtpussen og gjøre annet arbeid, kommer tid om annen i den situasjon at det blir gjort mer eller andre ting enn det man hadde sett for seg. For rent tilleggsarbeid er det en smal adgang for verkstedet til å utvide sine oppgaver, men håndverkertjenesteloven § 9 setter som vilkår at «prisen for tilleggsarbeidet er ubetydelig i seg selv, eller den er lav i forhold til prisen for den avtalte tjenesten».

Men noen ganger er spørsmålet ikke om verkstedet kan eller skal gjøre tilleggsarbeid -- derimot om de gjør ubestilt arbeid eller arbeid som faller helt utenfor oppdraget.

Slike tilfeller er sjelden enkle å vurdere. Hvorvidt det foreligger en avtale om håndverkertjenesteoppdrag, beror nemlig på en rettslig bedømmelse av den kommunikasjon som har funnet sted mellom partene. Det er helheten i kommunikasjonen som avgjør om en avtale om håndverkeroppdrag skal anses inngått eller ikke. Det er klassisk at det er dels muntlig kommunikasjon dels e-post eller sms og at hverken forbrukeren eller verkstedet kan dokumentere klart hva som er sagt eller hva det som er sagt egentlig betyr.

Når først et verksted utfører et bestemt arbeid, vil det gjerne ha formodningen for seg at de ikke gjør det uten avtale, ettersom de da lett kunne tenkes å ikke få vederlag eller i alle fall ikke det vederlag de ønsker seg. Når et verkstedsarbeid det var behov for er utført, vil det vil derfor ofte være vanskelig for forbrukeren å vinne frem med at avtale ikke var inngått. For å vurdere dette, ser man oftest på de objektive fakta altså hva forbruker og verksted faktisk har foretatt seg  underveis, i den grad dette kan objektivt konstateres. Det er mange elementer som kan være viktige i en slik vurdering. Det kan f eks foreligge en ordrebekreftelse som kan veilede om yttergrensene for oppdraget. Det kan foreligge meldinger som båteieren mener utrykker ønsker, som verkstedet ser som befalinger. Båteieren kan være kjent med arbeidet som utføres, uten å protestere. Som regel vil man lande på den konklusjon som best passer inn med hva man mener er «normalen» når arbeider bestilles og utføres. Dvs at jo mindre utførelsen av et arbeid passer inn i «logikken», desto vanskeligere vil det være for verkstedet å vinne frem med at det er inngått en avtale.

Selv om man konkluderer med at det foreligger en avtale, så har man ikke nødvendigvis løst spørsmålet om pris. Når det først er uenighet om det foreligger en avtale, vil jo fraværet av utvetydig tilbud eller bestilling være kjernen i problemet. Hva det i tilfelle skal betales for arbeidet, kommer an på om det som er fakturert er «normale» satser. Håndverkertjenesteloven § 32 sier at når ikke det er en avtale om pris, skal prisen «reknes ut på vanlig måte for tilsvarende tjenester på avtaletiden (gjengs pris), dersom ikke denne prisen er urimelig. Er det ingen slik gjengs pris, skal forbrukeren betale det som er rimelig etter tjenestens art, omfang og utføring og tilhøva ellers». Beskyttelsen for båtfolket er grei nok etter denne bestemmelsen -- den knytter retten til vederlag til et anerkjent nivå, med en grense mot urimelig pris, og gir en anvisning på hvordan man skal beregne vederlaget. Men det hjelper bare delvis -- man er jo fortsatt mer eller mindre prisgitt, hvis man reiser sak, en mer eller mindre opplyst eller ignorant bedømmelse av hva som er «rettferdig» pris.

For å unngå å komme i vanskelige situasjoner som dette, er det viktig å kommunisere med klarhet og gjøre ens egen forståelse utvetydig kjent. Jeg ser ofte at båteiere i sin skriftlige kommunikasjon bruker mange ord på «prat» og ønsker og spørsmål, men veldig få ord på å sette klare forutsetninger, bekrefte egen forståelse av verkstedets uttalelser osv. En fornuftig båteier vil vite å 1) spørre seg godt for og 2) si klart fra om hva han mener, og ikke minst 3) si klart fra om hva han bestiller og hva han har oppfattet at prisen er.

Det kan være mange meninger om hvordan verksteder og andre skaffer seg og utfører oppdrag, og det virker ofte som om det oppleves slik at båtfolkets og verkstedenes interesser står steilt mot hverandre. Mange ganger får jeg inntrykk av at «forbrukerbeskyttelse» oppfattes som synonymt med at verkstedene helst skal utføre gratisarbeid. Men det finnes også en annen synsvinkel. Vi --båtfolket -- er helt avhengige av at det finnes en tjenesteytende bransje som kan bistå oss med de arbeider vi ikke klarer, orker eller har tid til selv. Men merkverdig nok er vi -- kollektivt sett -- gjerrige; ingenting skal koste noe og det grines når det motsatte er tilfelle. Jeg mener at man bør tåle å betale godt, og få et skikkelig resultat, og bidra til at de tjenesteytende fortsatt eksisterer, heller enn å «grine over hver tier». Det forsvinner jevnt og trutt tjenesteytende som ikke orker mer av å jobbe «for småpenger» for båtfolk som likevel aldri blir fornøyd. Det er en ugunstig utvikling, men som båtfolk vi har det i vår egen hule hånd å få det annerledes.