Båtjuss og båtliv

En stor motor- og båtforhandler er i en lagmannsrettsdom pålagt å betale til sammen vel NOK 730.000 i erstatning og sakskostnader til en kunde, etter at kundens båt ikke ble ferdig og levert i rett tid -- og deretter ble tilføyet skade under opplag på verkstedet.

Saken går like tilbake til 2005 da båteieren fikk byttet den ene motoren i båten.  Dette viste seg ufruktbart og den opprinnelige motoren skulle settes inn igjen, etter overhaling.  Mens båten var på verkstedet i påvente av å få dette gjort, solgte verkstedet virksomheten sin ("innmaten") til et annet selskap.  Avtalen mellom bedriftene la opp til å isolere kjøper-selskapet mot selger-selskapets reklamasjonsansvar.

Det varte og det rakk med utførelsen og båteieren hentet båten ut igjen først i 2008, mer enn tre år etter at arbeidene på den var påbegynt.  Det hadde da allerede vært tvist mellom partene over en viss tid.  Båten hadde  blitt påført betydelig skade som følge av at verkstedet ikke hadde tatt vare på den -- mens diskusjoner om ansvar og forpliktelser pågikk.  Båten hadde bl. a. vært utsatt for omfattende lekkasjeskader.   Total kostnad til utbedring av skader ble satt til NOK 250.000.

Kjøper-selskapet hevdet at det ikke forelå direkte avtale med båteieren og at han ikke hadde rett til å nekte å ta imot båten da verkstedet krevde at han skulle hente den. På dette punkt ble det henvist til at kjøper-selskapets avtale med selger-selskapet innebar at det ikke eksistere et eget avtaleforhold direkte mellom kjøper-selskapet og kunden.  Båteieren ble på dette punkt nærmest mirakuløst reddet av at han bestilte bunnsmøring av kjøper-selskapet, for retten fant at avtalen dermed kom under Håndverkertjenestelovens bestemmelser.  Og bunnsmøringen var pr. skadetilføyelsen ikke utført.  Ergo var båten i verkstedets besittelse i anledning av utførelsen av oppdraget.  Etter Håndverkertjenesteloven svarer verkstedet for enhver skade som tilføyes båten, mens den er i verkstedets varetekt, og derfor ble verkstedet kjent ansvarlig for skadene.

Båteieren ble i tillegg tilkjent NOK 150.000 i erstatning for verditap på båten, i form av det kjøpelyte den vil ha som følge av at den har hatt en omfattende skade.  Retten fant at den skadehistorikk som hadde vært, ville virke negativt inn på omsetningsverdien.  Erstatningen ble fastsatt helt skjønnsmessig, uten at verdispørsmålet hadde vært belyst ved bevisførsel.

Båteieren vant saken fullstendig, og ble derfor også tilkjent erstatning for sakskostnader med vel NOK 330.000.

Saken og dommen reiser flere interessante spørsmål som ikke er besvart.

Det første er om selger-selskapet har rettslig adgang til å inngå en avtale som isolerer fortid/fremtid på en slik måte at videre arbeider på båten etter driftsovertakelsen, ikke lenger faller under Håndverkertjenestelovens bestemmelser mht ansvar for skade.  Det er nemlig ulovlig for selger-selskapet å  inngå noen avtale med bestiller, som er dårligere for bestiller enn hva lovens regler bestemmer.  Etter min mening blir det feil om et slikt omgåelsesforsøk som denne saken inneholdt, skulle medføre at forbrukers krav på erstatning ikke fulgte lovens bestemmelser eller om båteier skulle være avhengig av å gå via det første selskapet med sitt krav.  Både selger-selskapet og kjøper-selskapet ville etter den avtalekonstruksjon de la opp til, være uten ansvar -- selger-selskapet fordi de ikke hadde båten i sin varetekt da skadene skjedde og kjøper-selskapet fordi de hadde en avtale ikke med eier men med selger-selskapet om å fullføre oppdrag på deres vegne.

Det andre er om selve "overføringen" av oppdraget/utførelsen av det fra det ene selskap til det andre, med rettslig virkning for båteieren, kan finne sted på en måte som reduserer båteierens avtalefestete og lovfestete rettigheter eller endrer/modifiserer avtaleforholdet eller rettighetene.  Etter min mening måtte det kreves båteiers aksept for enhver annen konstruksjon enn en overtakelse/fortsettelse av samme oppdrag med samme innhold, og denne fortsettelsen kunne uansett ikke begrense båteierens lovsatte rettigheter.

Det tredje er hva det egentlig skal til av bevisførsel eller sannsynliggjøring for å få gjennomslag for en generell verdireduksjon som følge av tidligere skade som er reparert.  I dommen her aksepterer retten det syn at man ikke vil oppnå "full" pris for båten ved salg, fordi den har hatt en omfattende fukt/råte-skade.  Og det på grunnlag av argumentasjon alene, uten et fundament av f. eks. sakkyndige uttalelser.  I så måte er det en nyvinning, men det er fortjenestefullt av retten at selve prinsippet -- erstatning for slikt tap -- legges til grunn uten viderverdigheter.

Den lærdom man som båtmenneske kan trekke av denne saken, er i første rekke at alle avtaleforhold absolutt har godt av å være godt og tydelig dokumentert.   Ikke minst gjelder dette stillingtagen til ansvars- og omsorgsspørsmål, når de oppstår.

Dernest er det om å gjøre å være på vakt for egne rettigheter når det skjer ting på den andre siden i kontraktsforholdet.  Slik tidene er nå, er det all grunn til å holde øynene godt åpne.  Volvo Pentas press på importør-leddet ved at de ikke lenger vil honorere norske reklamasjoner utover to år, er et godt eksempel på dette.

Og endelig, at når det begynner å skjære seg, er tiden allerede kommet for å søke juridisk bistand.  Det er nok grunn til å tro at advokathjelp i god tid i denne saken kunne ha avverget en god del av skadene og tapet.

(Vi hadde ingen rolle i saken og omtaler den ut fra dommen.  Bildene er til illustrasjon).