Båtjuss og båtliv

(Først publisert som innlegg på baatplassen.no)

Det er egentlig problemfritt å betale håndpenger, forutsatt at selgeren er ærlig og avtalen er klar. Det er bare i de tilfeller ett eller annet går skeis, at man får behov for den "trygghet" en konkret og dokumenterbar rettslig ramme omkring handelen gir. (Det samme gjelder i grunnen for den skriftlige avtale -- du trenger den bare når noe går galt).

Et særskilt problem med håndpenger er at det ikke finnes noen entydig rettslig (i motsetning til folkelig) definisjon på hva det er og hvem det er som har retten til pengene. Noen ganger vil det hevdes at håndpenger er en form for opsjonspremie som selger skal beholde om det likevel ikke blir noen handel, uansett grunn. Og motsatt, at kjøper fritt kan fragå uten annet ansvar enn håndpengene. Men en slik forståelse hører til sjeldenhetene.

Normalt vil det ligge i en avtale om håndpenger at det 1) er en forskuddsbetaling for et avtalt kjøp, 2) at selgeren dermed er uberettiget til å selge til andre (dobeltsalg blir straffbart når det er betalt forskudd) og 3) at om kjøperen uberettiget fragår handelen, kan selger motregne sitt erstatningskrav i håndpengebeløpet. Stort lengre enn dette er det vanskelig å trekke den rettslige konstruksjonen (på det generelle plan) og hva det er partene har avtalt/hvilke konsekvenser det skal få må man derfor finne svaret på ved en tolkning av partenes avtale/hele avtale- og forhandlingssituasjonen. Det er i dette planet den virkelige risikoen ligger, ikke minst i f. eks. spørsmålet om hvor mye båten ved besiktigelse kan avvike fra "forventningene" eller opplysningene/bildene før kjøperen med rette kan fragå handelen.

De færreste selgere er rene svindlere som bare stikker av med pengene og ikke gir deg båten, for de skjønner godt at de da begår et bedrageri. Men det er mange som tøyer strikken i opplysningsansvaret meget langt. Jeg hadde et slikt tilfelle for ikke lenge siden, der håndpenger var betalt men kjøper fragikk fordi båten var betydelig avvikende fra både bilder og opplysninger. Heldigvis var det tilstrekkelige holdepunkter i epost-korrespondansen til å fastslå at "kjøpet" ikke var endelig før besiktigelse og dermed lot saken seg løse dels på det grunnlag og dels på at selgeren ikke straks protesterte mot kjøpers fragåelse men derimot spurte etter kontonummer for refusjon. (Det var først etter at han hadde tenkt seg om og konsultert advokat at han fant en ny tolkning av avtalen og ville beholde pengene). Selve håndpengekonstruksjonen/betydningen av ordet ble derfor ikke utfordret i den saken.

Ved normale småbåt-handler er det nok litt vel byråkratisk å foreta oppgjør via mellommann. Vi gjør dette en del men opplever på det jevne at det er en byråkratisk øvelse som pga. metodikken i arbeidet legger opp til en form for mistenkeliggjøring eller mistro. (Også ved NOR-regstrerte båter, partene synes som oftest at det er en helt unødvendig byråkratisk greie å foreta et "normalt" oppgjør med tinglysning/inn- og utbetalinger via klientkonto. På den annen side hadde jeg nettopp et tilfelle der en forhandler hadde latt være (glemt) å overskjøte båten, og kjøperen ikke brydde seg med det -- gjett hva som skjedde da selgeren gikk under?)

Sikkert 90 % av brukthandel mellom private går direkte mellom kjøper og selger og sikkert 99 % av disse tilfellene går det betalings-/oppgjørsmessig helt greit med. Det er sjelden noen blir direkte lurt ved en ordinær handel. Grunnen til det er at de fleste båtfolk er ordentlige og ærlige mennesker som er til å stole på. Det er f. eks. ikke uvanlig at folk sender en halv eller en hel million av gårde til en annen kant av landet, "i håp om" å få en båt for pengene ---- man hadde aldri gjort det samme med et hus. Det er et sunnhetstegn for båtfolket og båtlivet at det fungerer på denne måten men fåglane vet hvor lenge det vil vare.

Så, hva gjør man?

Skal man absolutt bruke håndpenger så bør man i alle fall ha en klar avtale om HVA denne betalingen er for noe og hvem det er som har retten til pengene og på hvilke vilkår. Det bør være klarhet omkring når kjøper har rett til å gå fra handelen og når selger har rett til å ta seg dekket i beløpet. Det helt klart beste er å ha en ferdig inngått kjøpekontrakt, som har en bestemmelse om at kjøpet er betinget av kjøpers godkjennelse ved besiktigelse og at kjøper kan fragå handelen og skal ha pengene igjen dersom båten ved besiktigelse er vesentlig avvikende fra det som er opplyst. Et slikt avtalevilkår vil virke nærmest magisk, fordi det ansporer selger til å komme frem med alt det han selv vet at kjøperen ikke ser.

Det kan også være meningsfylt å betegne innbetalingen som "deponerte midler" som er "betrodd" selger, fordi selger da i tilfelle kan straffes for underslag hvis han uberettiget diponerer midlene. Men se opp for at det av og til kan bli for mye juridisk skvalder med slike vilkår og for mye av det gode vil da ofte bare føre til vegring hos selgeren og så blir det kanskje ingen avtale likevel.

Det absolutt greieste mht selve gjennomføringen/transaksjonen er å sperre penger på en egen konto til fordel for selgeren slik at bankens erklæring om sperringen fungerer som selgers sikkerhet. Da har selger egentlig det han trenger (men dobbeltsalgsbeskyttelsen faller bort). Bankgaranti kan man jo også bruke men det blir litt byråkratisk igen.

Har man en god advokatforbindelse kan man muligens for et beskjedent honorar få kanalisert betaling den veien. Akkurat den oppgjørsfunksjonen bør ikke koste mer enn noen få tusenlapper. (Skal man ha mer enn bare deponering med utbetaling mot en kvittering/bekreftelse skal det fort koste mer men da får man også mer igjen for pengene).

Gjelder det kjøp av ny båt, blir saken en ganske annen -- se her. Å betale forskudd når båten er i produksjon er greit, men å ikke ha en bankgaranti i fall verftet går nedenom, er en høyrisikosport som bør være forbeholdt de aller mest bemidlete.