Tvisteløsning
Når kjøperen reklamerer over noe han mener er en mangel, kan selgeren reagere på en av to måter: Enten akseptere reklamasjonen og kjøperens krav, eller motsette seg at han er ansvarlig. For det siste tilfellets vedkommende blir det nødvendig for kjøperen å vurdere hvordan han skal gripe saken an videre.
Det er alltid anbefalelsesverdig å søke uenighet med selger løst i minnelighet, uten domstolenes mellomkomst. Det er viktig at partene har en saklig dialog, slik at der oppstår et forhandlingsklima som gjør det mulig å bli enig. Det er en del av dette at kjøper må akseptere å «tape litt» i form av f. eks. å måtte dekke noe av reparasjonskostnadene selv. Det er tross alt bedre enn å ta alt det negative som kan følge med en prosess.
I vår praksis forsøker vi alltid å få partene enig, slik at man slipper både kostnadene og tiden som går med til gjennomføring av en rettssak. Vi opplever ofte at advokatens mellomkomst er det som skal til for at partene skal bli enige og få saken ut av verden på en måte begge er tilfreds med.
Båtadvokatens mantra er, og har alltid vært, at båtfolk skal møtes på sjøen, og ikke i retten. Det kan bli fryktelig kleint å møte en motpart igjen i en uthavn like etter at man har møttes i retten.
Hovedtrekk ved rettstvister
En rettssak starter i utgangspunktet i forliksrådet, som er vår laveste domstol. Forliksrådet har folkevalgte medlemmer og vide fullmakter, men avsier sjelden dommer i større saker når begge parter møter. Det er som regel nødvendig å begynne saken i forliksrådet, fordi behandling der er et vilkår for at saken kan bringes inn for by- eller herredsretten. Når begge parter har advokatbistand og saken gjelder mer enn kr 200 000, kan saken derimot begynne direkte for tingretten.
Et alternativ til forliksrådet er Forbrukerrådet og Forbrukerklageutvalget. Det varierer litt hvor vi velger å begynne, ut fra sakens omstendigheter og partenes innstilling til den. Når en sak har vært behandlet i Forbrukerklageutvalget, kan den gå direkte til tingretten derfra.
I tingretten begynner saken med en stevning, hvormed saksøkeren - kjøperen - redegjør for avtalen med selgeren, mangelen og hvilke krav han gjør gjeldende. Dette gir selgeren sitt svar på, i et tilsvar. Deretter følger en utveksling av skriftlig argumentasjon og bevisførsel, som skjer via retten. Til sist holdes den egentlige «rettssaken», hovedforhandlingen, hvor alle bevis presenteres for retten. Det blir så avsagt dom i saken, som kan ankes videre til lagmannsretten. En dom er som regel utførlig begrunnet. Men ikke alltid -- de senere årene har vi sett en del eksempler på ganske selsomme resonnementer fra dommerstanden.
For tingretten bør man alltid være representert ved advokat. Dersom saken gjelder forhold som krever spesiell innsikt er det en fordel å kunne støtte seg på en egen sakkyndig som forklarer seg i retten. Det kan også kreves at retten består av to fagkyndige dommere i tillegg til den juridiske dommer. Endelig kan retten oppnevne en egen, partsnøytral sakkyndig til å utrede faktiske og tekniske spørsmål.
For lagmannsretten følger saken samme mønster som for tingretten men saken avgjøres av tre juridiske fagdommere. Lagmannsrettens avgjørelse kan i prinsipp ankes videre til Høyesterett, men Høyesterett kan nekte saken behandlet -- og det skjer i meget stor utstrekning. For typiske kjøpsrettssaker er virkeligheten at Høyesterett bare er til pynt.
Domstolens bevisvurdering
Når domstolen skal avgjøre en tvist, må dommeren vurdere alle de bevis som er fremlagt. Bare bevis som er ført under hovedforhandlingen teller med. Skriftlige bevis må ofte tolkes, dvs. analyseres av dommeren for å finne hva som egentlig menes med de formuleringer som er valgt. Dette er særlig aktuelt for avtalers vedkommende, både avtaler om kjøp og senere avtaler, f. eks. om oppgjør for en mangel. De skriftlige bevis skaper sjelden problemer mht. hvordan de skal forstås, og blir som regel tillagt stor vekt i dommerens vurdering. Det er vår oppfatning at dommerne ofte lar skriftlige bevis telle noe vel mye i forhold til parts- og vitneforklaringer.
Dommeren har ikke referat fra partenes og vitnenes forklaringer å forholde seg til. På grunn av dette har domstolene lett for å legge for liten vekt på det partene og vitnene forklarer, og dessuten lett for å gjøre for dårlig arbeide når motstridende forklaringer skal vurderes mot hverandre. Dette er typisk hvor kjøper hevder at selger har gitt bestemte opplysninger, mens selger nekter for det. Derfor er det meget viktig å sikre bevis for de sentrale opplysninger selger har gitt om båten. Man blir ellers fort prisgitt en «organisk prosess i en dommers hode», som tidvis kan gi seg ganske aparte utslag.
I sivile saker er lovens skjematiske krav til bevis at et faktum er eller ikke er «sannsynliggjort». Dommerens avgjørelse skal basere seg på hvilket faktum han mener at det er mer enn 50 % sannsynlighet for riktigheten av. Det er altså ikke nødvendig for kjøperen å gjendrive all rimelig tvil, men på den andre side er det heller ikke nødvendig for selgeren å skape mer tvil enn skjematisk sett noe over 50 %.
Partene i saken har selv plikt til å føre bevis for de anførsler som fremsettes under saken. Når retten er i tvil om bevismessige spørsmål, altså om fakta i saken, blir det dernest et spørsmål hvem denne tvilen skal gå ut over. Generelt vil saksøkeren - kjøperen - ha risikoen for denne tvilen, men bare så langt det gjelder hva kjøperen har hevdet om fakta. Der selgeren hevder noe selvstendig om fakta, som ikke bare er en gjendrivelse av kjøperens versjon, har selger selv risikoen for tvil. Partene har altså selv risikoen for tvil med hensyn til sine egne opplysninger og bevis om sakens fakta.
Kostnader med saksanlegg
Rettssaker koster - enkelte koster sågar ganske mye. Det er gebyrer til Staten på alle saker, lite til forliksrådet og veldig mye til lagmannsretten; og satsene øker år om annet. Pr. 2020 koster en forliksklage kr 1 172 i gebyr, et saksanlegg for tingretten kr 5 860 og en anke til lagmannsretten kr 28 128. I tillegg kommer salær til advokat, som fort kan løpe opp i kr 50-100 000 og gjerne det doble eller enda mer, hvis saken er komplisert eller medfører mye arbeid. Advokatens salær skal stå i forhold til sakens art, vanskelighetsgrad, resultat, tvistegjenstandens verdi m.v. I praksis blir medgått tid den viktigste faktor for salærberegning.
I tillegg til det som er nevnt ovenfor risikerer den tapende part å måtte erstatte vinneren hans kostnader med saken. Vinneren skal ha full erstatning når saken er vunnet fullstendig, men det kan gjøres unntak bl. a. der retten har vært i tvil eller hvor man har fått «medhold av betydning». Når saken dels tapes og dels vinnes - f. eks. når kjøperen får delvis medhold - skal hver av partene som hovedregel bære sine egne saksomkostninger. Det er dermed alltid en risiko for at en rettssak blir en dyr affære. Denne kostnadsrisikoen er en klar oppfordring til 1) å ikke reise større krav enn man kan forsvare, og 2) å forlike saken hvis det er en rimelig mulighet.
For saker som gjelder mindre enn kr 250 000 (fra 2020 av) er det begrensninger i hva man kan pålegges å betale i erstatning for sakskostnader til motparten. Dette og en del andre forhold omkring søksmål m.v. har vi skrevet mye om på JUDICIUM Blawg.
Rettsmekling
Rettsmekling er frivillige dommerstyrte forhandlinger mellom partene, der advokatene er med, men spiller en mer tilbaketrukket rolle. Formålet med meklingen, som skjer tidlig i prosessen for tingretten, er at partene via dommeren som mekler skal klare å komme hverandre langt nok i møte til at saken kan avsluttes med forlik i stedet for dom. Det er vanlig antatt at rettsmekling bidrar til å spare kostnader, fordi det kreves mindre forberedelser og fordi det går mindre tid enn ved å føre saken for retten på ordinær måte.
Som regel vil rettsmeklingen begynne med et felles møte mellom dommeren, partene og advokatene. Her får hver av advokatene si noen ord til innledning om saken, forklare hovedpoengene og begrunne partenes respektive standpunkter til det saken dreier seg om. Oftest blir partene deretter sittende i hvert sitt rom (sammen med advokaten), mens dommeren går frem og tilbake mellom dem og forsøker å få dem til å bli enige.
Alle tilstedeværende har full taushetsplikt om alt som blir sagt i rettsmeklingen og ingenting av det kan påberopes senere i saken dersom man ikke kommer til et forlik. Som regel blir det i tilfelle inngått rettsforlik, som har samme virkning som en dom. Min erfaring er at så godt som alle saker som rettsmekles, ender med forlik. Ofte et forlik som begge parter føler som et «surt» forlik. Nettopp den følelsen er av minst en dommer uttrykt å være et tegn til at forliket er godt.
Spesielt tvister der enten bevisførselen eller kravsberegningen blir utpreget skjønnsmessig, og derfor lett kan «svinge begge veier», er egnet for rettsmekling. Les mer om rettsmekling på JUDICIUM Blawg.